En arv bygget på tradisjoner
Vertskapet
I 2012 forlot Tone, Bjørn, barna og besteforeldrene Bergen til Aurland med store drømmer. Tone, en erfaren journalist som dekker bærekraftig turisme, arkitektur og bygdeutvikling, kompletterer Bjørns kompetanse som byggherre og trekirurg. Bjørn, kjent for sine fjellprosjekter og restaureringer — som Skålatårnet og Fanaråkhytta hytte — har dyp kunnskap om Vestlandets landskap og kulturarv. Inspirert av en dokumentar om forurensning, så paret for seg og vekket til liv «Det grønne hjertet» i Aurland, med vekt på naturvern og det presserende behovet for å takle miljøutfordringer som klimaendringer.
«Hvorfor være oppe på fjellet når de andre barna har begynt på skolen?»
Ingrid, den lille jenta på bildet, gikk bort sommeren 2020, 92 år gammel. Bjørns foreldre Ingrid og Per flyttet med oss fra Bergen i 2012. Ingrid fortalte oss om somrene hun tilbrakte på sommerbeitegården 'Tvindane'. Hver vår flyttet bøndene sine husdyr opp for å beite i fjellet, nesten som nomader, og hver gård kunne ha flere beitegårder. Det var vårbeite og sommerbeite. Der kunne dyrene beite på ferskt gress, mens kvinnene og barna måtte melke dyrene og lage ost, ofte fra mai til september. Den dag i dag bruker bøndene i Aurland fortsatt sommerbeiteoppdrettssystemet, og du kan smake osten deres ved frokostbordet vårt.
Vår familiearv
Navnet 29|2 Aurland er avledet av gårdens jord- og tittelnummer. Det har bodd folk i dette området siden steinalderen og det er en rekke vikinggravhauger langs Aurlandsvegen, som var hovedsete for kong Sverre på morssiden.
Den viktigste gjennomfartsveien mellom Vest- og Østlandet passerte denne veien. I århundrer ble storfe og hester drevet oppover Aurlandsdalen på vei til markedene på Østlandet. Initialene til gamle drovere på vei østover er hugget inn i de gamle tømmerveggene i Fisherman's Cabin, sammen med hvor mange merker smør de kjøpte.
Siden åpningen i 2014 har hotellet blitt drevet etter norske økoturismeprinsipper og er selvforsynt på økologiske grønnsaker.
Vi definerer luksus som «ren luksus»: tid for gjestene, en varm peis, et vedfyrt boblebad, friske blomster i hvert rom: rene naturlige gleder - den langsomme måten. Økoturisme handler veldig mye om dialog og kulturformidling.
Siden vi befinner oss i en verdensarvpark, er det viktig å ta vare på den omkringliggende naturen og at gjestene våre opplever de naturlige gledene vi er så glad i: ren luft, rent vann, rene naturlige gleder - som å plukke ville bringebær, nyte nattehimmelen over deg, der de lyse stjernene ikke blir uskarpe av lysforurensning, sette årene dine i det rolige vannet og se hvordan små virvler stiger opp til overflaten, eller la spruten av fossen berører ansiktet ditt.
Pilegrimene fra Skandiavia
Lord Garvagh og hans følge kom seilende inn i fjorden i deres vakre tretreherre Sunbeam rundt 1850 og bodde i Lordahuset i Ohnstad, der han visstnok skjøt en gris som gryntet for høyt på den andre siden av elven, av ren irritasjon. Men i det minste betalte han gjelden sin. Hvis vi skal tro de gamle landsbyryktene var det ikke bare vilt, ørret og laks herren jaktet på da han besøkte Tokvam. Bjørns tippoldemor var den eneste arving til gården og måtte gifte seg med en fyr fra nabobygda i stor hast da hun ble gravid — og det sies at barnet helt klart var av edel avstamning.
Det har i det minste vært den uoffisielle forklaringen på hvorfor et bratt og ufremkommelig stykke land, midt i Tokvam-eiendommen, ble overført til bøndene i nabogården - som medgift. Da herrene og den britiske overklassen 'oppdaget' fjordene, elvene og fjellene på slutten av 18-talletth Tidlig 19th I århundret trodde de fleste at jorden var flat. Fjelllandskapet, med sine takkede, spisse topper, tilhørte 'syndens rik'. De fleste nordmenn brukte fjellene til jakt og fiske, ikke rekreasjon. Og elvene ble brukt til å fange fisk, ikke «lure» dem med en listig fluestang slik lordene gjorde.
I Aurland bygde den gamle herre Lordahuset og det var fest hver gang de kom til Aurland. Det ble bygget steinhytter i fjellet mellom Aurland og Hol for å brukes til reinjakt.
Den 'gamle' lorden ble kalt Charles Henry Spencer George Canning, og sønnen hans var Charles John Spencer George Canning. Den 'unge' lorden reiste til Aurland med sin far i en alder av 14 år og ble umiddelbart tatt av fjellene. Da faren døde noen år senere kom han tilbake og satte opp flere jakthytter i fjellet som den dag i dag vitner om herrenes kanskje overdrevne kjærlighet til jakt.
Våre britiske venner
Den vitenskapelige revolusjonen fra 1700-tallet, etterfulgt av globale oppdagelsesreiser og europeisk imperialisme fra 1800-tallet, satte flere mennesker på reiser rundt om i verden. Det britiske imperiet ledet denne trenden, med sin overklasse - rik, raffinert, og lidenskapelig opptatt av sport og friluftsliv - som søker eventyr under fjern himmel. De hyllet Aurlandselva som en av verdens fremste destinasjoner for sjøørret, og forvandlet fluefiske til en kunstform, selv om vår største bekymring bare var å legge mat på bordet.
På bryllupsreisen i Aurland ble vår venn Bridget Buxton fra Horsey i Norfolk rammet av den lokale praksisen med å mate hunder med røkt laks - en delikatesse, bemerket hun, selv for hjørnetenner. Dette ble bare overgått av minnet om hennes nye ektemann, John Buxton, som navigerte i de bratte hårnålssvingene til Myrdal stasjon i en Land Rover. Spesielt våget Johns bestefar seg først til Aurland på slutten av 1700-tallet for å jakte bjørn. Vi er glade for at Bridget og Johns barnebarn også har gjort seg hjemme her på gården.
Familiens venner
Den tredje familien som satte sitt preg på gården er familien Ekman fra Stockholm. Når du tar en tur rundt husene på gården, vil du raskt få øye på de vakre svart-hvite bildene som pryder veggene. De ble tatt av Jan Ekman, en ivrig fluefisker, advokat og en av personene bak den suksessrike banken 'Svenska Handelsbank'. Men først og fremst var Ekman en fluefisker med øye for detaljer.
Han kom til gården i mange år sammen med familien fra midten av 1960-tallet og utover. Utviklingen av Aurland-elven tidlig 1980S satte en stopper for besøkene hans. Det var for mye for noen som hadde vært så lidenskapelig opptatt av å ta vare på villfiskbestanden i alle disse årene.
Vi er dypt takknemlige for den fantastiske gaven sønnen Harald Ekman har gitt oss: nye trykk av farens skatter i svart og hvitt, der familie- og landsbyliv fanges med en sjelden ømhet, noe som kanskje ikke har vært så lett å få øye på bak bedriftsskjorten til en hverdagsbankmann.
Our extended family
29|2 Aurland are proud of our dedicated staff. Running a hotel in six historic buildings takes a toll and great effort. Our staff offer heart warming smiles and exceptional service and attention to each and every guest.